«Det er bare du som kan føle det du føler» – emosjonell investering og engasjement i nettdramaet SKAM

I SKAM-klippet «Tenker det du føler» sier Isak til Even at det er bare han som kan føle det han føler, før Even hvisker tilbake at slik som dette har han aldri følt før. Men tar han ikke feil? For er det ikke slik at også mange SKAM-seere har følt med Isak gjennom sesong 3? Kommentarfeltet som følger dette og andre SKAM-klipp vitner om mange seere med sterk emosjonell investering til seriens univers og karakterer. Men hva er det som gjør SKAM til en dramaserie så mange føler så sterkt rundt?

«TV-serie om gymnasielivet gør Norge cool for første gang», skrev Politiken i august 2016. Serien avisen refererte til var naturligvis SKAM (NRK, 2015-2017), som i løpet av sine fire sesonger gikk fra å være en nettbasert «tenåringshemmelighet» til å bli et nasjonalt felleseie og dernest et internasjonalt kultfenomen med seere og fans i alle aldere og i alle verdensdeler. Serien ble ikke minst populært i Danmark, hvor danske ungdommer begynte å snakke norsk, reiste til Oslo på «SKAM-safari», arrangerte SKAM-fester med fiskeboller og vafler, og hvor den Facebook-baserte fangruppa ‘Kosegruppa DK’ fikk over 48 000 medlemmer i løpet av sine første 7 måneder. I sum har ingen norskprodusert dramaserie noensinne møtt tilsvarende engasjement, verken nasjonalt eller internasjonalt (se for eksempel Hughes 2016, Donadio 2016, Bricker 2017, McDermott 2017) (fig. 2 og 3).

Historien om SKAM er opprinnelig en historie om en eksperimentell nettdramaserie utviklet og produsert på lavt budsjett av den norske allmennkringkasteren NRK med et tosidig siktepunkt: Serien skulle hente tilbake en ung målgruppe (jenter 16 år) som ellers var på vei bort, samtidig som den skulle gi denne målgruppen vesentlig innhold de ikke ville kunne få andre steder. Som konsept bygger SKAM på NRKs tidligere erfaringer med karakterdrevne nettdramaserier for unge jenter – Sara, Mia og Jenter – mens tematikken, historielinjene og karakterene i SKAM var basert på den spesifikke målgruppas interesser og behov, identifisert gjennom omfattende research. Målet var å fortelle viktige og relevante historier for norske tenåringsjenter på en autentisk og underholdende måte, og å bruke nye og sosiale medier for å komme i kontakt med de unge «der de er» (Magnus 2016). Serien kombinerer i så måte en ny digital fortellerform – nettdrama – med moderne folkeopplysning, og representerer et godt eksempel på de nordiske allmennkringkasternes populære og adaptive forståelse av sitt mandat og sin opplysningsplikt (se mer Sundet 2017). Det moderne folkeopplysningsprosjektet er ikke minst tydelig i SKAM’s «misjonssetning», som definerer seriens visjon som å «hjelpe 16 år gamle jenter med å styrke selvfølelsen gjennom å løsne opp i tabuer, gjøre dem bevisst på mellommenneskelige mekanismer og vise gevinsten av å konfrontere frykt» (Simones 2016). Serien blander genretrekk fra tv-drama, situasjonskomedie og såpeserier, og kombinerer dermed narrative fortellinger med daglige ‘cliff hangere’ og humor (se mer Faldalen 2016). Relevans, autentisitet og kulturell nærhet var ansett som seriens fremste fortrinn i konkurransen med påkostede «Hollywood produksjoner» og sosiale medier (se mer Sundet 2017).

Innholdsmessig tar SKAM utgangspunkt i en gruppe elever ved Hartvig Nissen Videregående skole i Oslo, der vi i løpet av seriens fire sesonger følger henholdsvis Eva, Noora, Isak og Sana, alle i samme utvidede vennegjeng, men med ulike personligheter, problemer og dilemmaer. Som en rød trå gjennom alle sesongene ligger universelle temaer knyttet til blant annet identitet, vennskap, kjærlighet, seksualitet, religion og selvfølgelig skam. Felles for alle sesongene er også at de etterfølges av et massivt engasjement fra seere, journalister og kritikere, som blant annet kommer til uttrykk i sosiale medier, i kommentarfeltet som følger hver nye oppdatering på SKAM-sidene (skam.p3.no), i diskusjoner rundt middagsbordet og i utallige kronikker og nyhetssaker i etablerte massemedier. Slik sett er SKAM en nettdramaserie der en betydelig del av seriens verdi ligger utenfor selve serien, eller mer presist, i spennfeltet mellom serien og seerne. Men hva er det som gjør SKAM til en dramaserie seerne bare må snakke om, kommentere og dele? Hvilke fortellergrep er det SKAM tar i bruk for å skape engasjement, debatt og nye former for felleskap? Og hvorfor gjør de det?

Et sentralt argument i denne artikkelen er at SKAM gjennom sine fortellergrep aktivt forsterker seernes identifikasjon med karakterene og deres dilemmaer. Ved å bevisst hviske ut grensene mellom fiksjon og virkelighet blir seerne sterkt emosjonelt knyttet til karakterene og deres historier, og denne tilknytningen blir effektivt tatt opp i seriens mange arenaer for felleskap, der seriens karakterer og temaer blir diskutert og debattert. Dette er helt i tråd med serieskapernes intensjoner, der målet nettopp har vært å lage moderne og populær folkeopplysning, der seeren ikke bare skal ‘se’, men føle, diskutere og reflektere seg gjennom seriens mange temaer og dilemmaer. Engasjement og innlevelse er altså ikke her primært et virkemiddel for å skape lojalitet hos en ellers attraktiv kommersiell målgruppe, men en måte å trigge debatt og refleksjon omkring temaer produksjonsteamet anser som sentrale for målgruppa, og på den måten la målgruppa selv diskutere seg gjennom aktuelle dilemmaene som preger deres hverdag. I det følgende vil jeg gå gjennom fire sentrale fortellermessige virkemidler i SKAM, og illustrere hvordan disse blir brukt for å etablere nettopp emosjonell investering og engasjement som springbrett for refleksjon og debatt (1).

SKAM som karakterdrevet drama

SKAM er karakterdrevet drama i den forstand at spenningen ikke ligger i de ytre omstendighetene, men i det indre – «Skam-verdenen er ikke en rumlig, men en emotionel verden» som Anne Jerslev (2016a) beskriver det. Hver sesong er bygget opp rundt en hovedkarakter, og det er denne karakterens reise og relasjon med andre mennesker som er sesongens narrative hovedbue. I så måte er SKAM også i aller høyest grad relasjonsdrama – det handler om forholdet mellom mennesker. I sesong 1 følger vi Eva som navigerer i uuttalte sosiale hierarkier på jakt etter nye venner – og seg selv – samtidig som hun tviler på kjæresten Jonas’ hengivenhet til henne. I sesong 2 følger vi den tilsynelatende sterke og uavhengige feministen Noora, som må gi slipp på noen av sine prinsipper i det hun faller for skolens største «fuckboy» William, samtidig som hun må håndtere indre demoner etter det hun frykter er en festvoldtekt. I sesong 3 følger vi Isak i det han forelsker seg i den eldre gutten Even, samtidig som han må forholde seg til andre – men kanskje først og fremst egne – fordommer mot homofili og psykisk lidelse. I sesong 4 følger vi Sana, som med et ben i den norske kulturen og et i den muslimske må balansere sin tro med interessen for venner, gutter og festing, i tillegg til at hun må håndtere konsekvensene av egne og andres dumheter i sosiale medier.

Karakterdrevet relasjonsdrama gir i seg selv identifikasjon med karakterene, men SKAM forsterker identifikasjonen ved å konsekvent invitere seeren til å innta hovedkarakterens perspektiv. Med kun få unntak, ser vi bare det hovedkarakteren ser, vi vet bare det hovedkarakteren vet, og vi gjør det fra deres ståhøyde og utgangspunkt. I sesong 3 sitter vi på Isaks skuldre, vi er med ham i både forelskelsen, usikkerheten og sorgen. Det er ikke minst tydelig i «Ikke vær frekk»-klippet (postet 12.10.2016), der vennene bokstavelig talt fades bort når Even i ‘slow motion’ går over skolegården (se fig. 4-5). Gjennom effektiv bruk av empati inviteres seeren til å innta «den subjektive følelsen av å være karakteren» (Vaage 2007: 44), noe som styrker seerens engasjement i hovedkarakterens skjebne og seerens vilje til å forstå hvorfor hovedkarakteren gjør som han eller hun gjør. Med andre ord inviteres seeren inn i den fiktive verdenen som om den var på ekte (Magnus intervjuet 2017, Furevold-Boland intervjuet 2016). Dette fortellergrepet forsterkes blant annet ved at SKAM’s univers er iscenesatt på en ekte skole i Oslo og med unge skuespillere som taler et autentisk ungdomsspråk.

Følelsen av å inneha hovedkarakterens perspektiv forsterkes dessuten av SKAM’s utstrakte bruk av nærbilder, der vi som seere gis adgang til en form for «indre sannhet» i karakterenes liv (Jerslev 2016b). Vi gis imidlertid ikke full tilgang – SKAM benytter for eksempel ikke indre monolog – og vi holdes derfor i spenn mellom nærhet og distanse. I sum etablerer serien det Jerslev så godt beskriver som «dvælende øjeblikke, som man kan flyde ind i» og «masser af rum for seerne til at fundere over personerne og skabe deres egne forslag til, hvordan en handlingsråd mon vil udvikle seg» (Jerslev 2016a). Fordi historiefortellingene inneholder mangetydighet, åpner de dessuten for ulike fortolkninger, som igjen gir grobunn for diskusjon og refleksjon (fig. 4 og 5).

Å skifte hovedkarakter hver sesong er også et effektivt grep for å unngå slitasje og etablere nye perspektiver og dilemmaer, fordi hvem og hva som er sentralt og «sant» defineres av hvilken karakter som står i sentrum for sesongen (se også Gulliksen intervjuet 2017). Dette gjør også at karakterene justeres underveis, avhengig av hvilket perspektiv vi har. Noora fremstilles for eksempel som «en alle har lyst til å være» i sesong 1 når vi ser henne gjennom Eva som beundrer henne, mens hun i sesong 2, når vi ser henne gjennom henne selv, også viser frem svake og angstfylte sider, før hun i sesong 3, når vi ser henne gjennom Isak, kan være både irriterende og selvsentrert. Nye sesonger etablerer dermed nye tolkningsrammer, som igjen inviterer seeren til å rejustere sin forståelse av karakterene og deres beveggrunner. Å bytte perspektiv minner også seeren om at en sak ofte har flere sider, og at sidene blir farget av hvem som ser. I noen tilfeller vil skifte av hovedkarakter også avsløre relasjoner og informasjon som setter etablerte handlingsbuer i nytt lys. For eksempel får seeren vite gjennom Sana i sesong 4 at hun og Even er gamle kjente uten at dette har vært klart for verken Isak eller seerne tidligere (jf. «Snakket ikke om han», publisert 26.04.2017). Alle karakterene er i tillegg komplekse i positiv forstand; de rommer mange egenskaper og personlighetstrekk og selv bipersonene er ofte utviklet med samme kompleksitet som potensielle hovedkarakterer. Ingen av karakterene er derfor forutsigbare eller stereotypiske, de er mangefasettert akkurat slik som oss. De er elskelige på grunn av sine feil, ikke på tross av dem.

Til sammen etablerer denne formen for karakterdrevet drama, der empati og fokalisering er brukt som effektive virkemidler, en sterk identifikasjon med karakterene og deres historier. Vi som seere blir invitert til å se og føle med karakterene. Vi blir likevel ikke regelrett fortalt hva vi skal føle, og må derfor reflektere og dvele ved det. Og nettopp dette, i kombinasjon med relevante og sterke historier, inviterer oss som seere til diskusjon med andre.

SKAM som flermedialt drama

 I tillegg til å være karakterdrevet drama, er SKAM et flermedialt drama der historiene fortelles gjennom ulike oppdateringer på SKAM-siden og gjennom karakterenes tilstedeværelse i sosiale medier, først og fremst Instagram. I så måte ligner SKAM andre digitale og flermediale fortellinger, der ulike medieuttrykk og plattformer tas i bruk for skape en større helhet, og der seerne aktivt inviteres til å navigere på tvers av mediene på jakt etter informasjon og mening (Jenkins 2006, se også Hills 2002). SKAM-siden er seriens primære publiseringsplattform, og det er her videoklipp, chattmeldinger og bilder publiseres på daglig basis gjennom sesongene. I sesong 3 ble det for eksempel publisert totalt 135 oppdateringer hvorav 48 var videoklipp, det vil i gjennomsnitt 5 videoklipp i uka. Hver fredag blir videoklippene – som i sesong 3 varierte fra 1 til 14 minutter – satt sammen til en tv-episode som så publiseres på NRKs nettspiller (tv.nrk.no) og den lineære ungdomskanalen NRK3. Det er imidlertid ikke som tradisjonell tv-drama serien verken er skrevet eller produsert, men som nettdrama der historiene fortelles via ulike oppdateringer på nett som til sammen skaper et univers. I praksis er det manusforfatter og regissør Julie Andem som skriver og regisserer alle videoklippene, mens netthistorieprodusent Mari Magnus på bakgrunn av Andems manus utarbeider chattmeldingene, bildene og karakterenes tilstedeværelse på sosiale medier (se mer Magnus 2016).

Selv om videoklippene helt klart er de viktigste for historiefortellingen og der all essensiell informasjon må presenteres for å at SKAM også skal fungere som en tv-serie, har både chatt­meldingene og karakterens tilstedeværelse i sosiale medier en viktig funksjon for fortellingen og seernes innlevelse i historiene. Chattmeldingene er for eksempel en effektiv måte å aktualisere og utdype karakterer og historielinjer på, og dermed bygge videre på de dramabuene som er etablert i videoklippene (Furevold-Boland intervjuet 2016). For eksempel viser chattmeldingen publisert 22.11.2016 at Isak søker støtte og råd hos sin beste venn Jonas etter at rykte om at han og Even «har en greie» har begynt å gå på skolen (se fig. 6). Seerne trenger ikke denne informasjonen for å følge historien, men det gir helt klart et ekstra lag til fortellingen å vite at Isak og Jonas igjen er fortrolige kammerater. Andre ganger kan en ubesvart tekstmelding eller et ukommentert Facebookinnlegg si mye om uavklarte relasjoner og følelsen av å være utenfor, slik tilfellet er når Sana ber russebussgjengen om unnskyldning for den falske instagramprofilen hun har laget uten at noen av vennene kommenterer på det (se fig. 7).

I tillegg til å utdype karakterer og historiebuer, er det åpenbart at chattmeldingene og karakterenes tilstedeværelse i sosiale medier også har en viktig funksjon ved å viske ut grensene mellom fiksjon og virkelighet (Magnus intervjuet 2017). Med få unntak har alle de sentrale karakterene instagramprofiler som de bruker på samme måte som ungdom flest, det vil si at de poster bilder og liker og kommenterer på hverandre. Dette skjer imidlertid side om side med seerne, som også inviteres til å interagere med de fiktive karakterene – og ikke minst – med hverandre. For seere som følger for eksempel Isak eller Vilde på Instagram, betyr det at disse karakterene dukker opp i feeden på lik linje med øvrige venner og kjente (se fig. 8-9 for illustrasjon). Som utdypet av netthistorieprodusent Magnus: «Illusjonen opprettholdes gjennom at karakterene eksisterer i en fiktiv verden men engasjerer seg i den virkelige. (…) Det fiktive sklir over i virkeligheten og dette trigger engasjement» (Magnus 2016: 33-34).

I flere tilfeller strekker universet seg også utenfor de etablerte historiefortellingene, som når regissør Andem gjennom sin instagramprofil gir SKAM-fansen et glimt inn i Even og Isaks nyttårsfeiring eller når skuespiller Henrik Holm (Even) hilser fansen med ‘behind-the-scene’-bilder (begge deler publisert 31.12.2016, se fig. 10 og 11). I andre tilfeller utvides SKAM-universet av seerne selv, for eksempel gjennom uoffisielle, fiktive karakterkontoer på Instagram eller fanfortelleringer, der seerne spinner videre på etablerte karakterer og handlingstråder. Fordi mange av disse historiene bygger videre på det etablere SKAM-universet, etableres det også her en glidende overgang mellom det «ekte» og det «uekte», det vil si det «offisielle» universet skapt av SKAM-teamet og det «uoffisielle» universet skapt av SKAM-fansene. I sum bidrar det flermediale universet, og rommet for deltakelse og engasjement som her skapes, til å viske ut grensene mellom fiksjon og virkelighet, og øke publikums identifikasjon og engasjement med karakterene. Ved å fortelle historiene digitalt og i sosiale medier der ungdom «allerede er», blir dessuten SKAM til noe langt mer enn en vanlig tv-serie, og Isak og Vilde fremstår vel så mye som bekjente enn som fiktive tv-karakterer (Magnus intervjuet 2017).

SKAM som drama fortalt i ‘sanntid’

I tillegg til å være et karakterdrevet, flermedialt drama, er SKAM også en dramaserie som fortelles daglig og i ‘sanntid’. SKAM skiller seg altså fra tradisjonelle dramaserier i sin publiseringsform, ved at den opprinnelig verken er laget som en serie man skal følge ukentlig som de klassiske ‘prime-time’ søndagsdramaene eller som en serie man skal ‘binge watche’ som de typiske Netflix-seriene, selv om begge disse seermodusene er mulig. Isteden er SKAM primært laget som en dramahistorie som fortelles gjennom daglige oppdateringer på SKAM-siden, noen ganger med flere oppdateringer hver dag. Oppdateringene er publisert i såkalt ‘sanntid’, det vil si at scenene publiseres på samme tid som de utspiller seg og karakterenes liv foregår derfor parallelt med seernes liv. Når Even sniker seg til en prat med Isak i gymtimen onsdag formiddag, publiseres videoklippet onsdag formiddag («Pause», publisert 02.11.2016), og når Isak ligger søvnløs og tviler på kjærligheten klokken 2 natt til tirsdag, publiseres videoklippet klokken 2 natt til tirsdag («Ingen lever lykkelig alle sine dager», publisert 15.11.2016).

Den daglige sanntidspubliseringen har flere implikasjoner for spennfeltet mellom serien og seerne. For det første bidrar sanntidspubliseringen til at seerne får ytterligere identifikasjon med karakterene, fordi vi som seer ikke bare ser verden gjennom deres øye, men også gjør det tidsmessig sammen med dem. Når Isak venter på svar på meldingen han har sendt Even, venter vi bokstavelig talt med ham (se fig. 12 og 13). Interessant nok betyr det at også fravær av oppdatering blir en del av fortellingen: Nettopp ved å ikke publisere et svar, illustrer SKAM hvordan Isak venter.

For det andre bidrar sanntidspubliseringen til en uforutsigbar publiseringsrytmen, der seerne aldri vet når neste oppdatering kommer og derfor går i kontinuerlig påvente av nye klipp. Serien gir dermed ikke seerne noen pauser, men karakterene og deres historier blir en kontinuerlig opplevelse i nåtid der seerne holdes i spenn gjennom hele sesongen. Kanskje skaper disse uregelmessige og uforutsigbare avbrytelsene i seernes hverdagslivet – på vei til jobb, midt i middagen, under trening – en særegen nærhet til de fiktive karakterene og deres univers, fordi karakterene i så mye større grad enn andre tv-karakterer bryter inn og avbryter dagliglivets rutiner: Det hele foregår her og nå, tett innlevd med seernes eget liv, og når det skjer, flokker seerne seg til klippet som om det skulle være «live» (Sørensen 2017, se også Sundet 2017). Fordi hvert klipp etterfølges av et kommentarfelt, gir sanntidspubliseringen også seeren mulighet for samtidig diskusjon og dialog med andre: Seerne ser ikke bare serien med andre seere i et imaginært felleskap (Anderson [1983] 1991), kommentarfeltet og diskusjonene der er også et umiddelbart og fysisk bevis på et helt reelt felleskap man kan velge å tre inn i.

Sanntid som fortellergrep gjør altså SKAM til et nettdrama man må være i gjennom sesongen. Som seer kan vi ikke spole over de vonde scenene, men må følge Isak når han isolerer seg etter avslaget fra Even, og når han brutalt får erfare at Even har en manisk episode og frykter at alt de har opplevd skyldes mani og ikke kjærlighet. For seerne kan dette være vondt å anskue, noe engasjementet i både kommentarfeltet og sosiale medier vitner om. Fortellerteknisk er det imidlertid en svært effektivt måte å reise noen dilemmaer og refleksjoner rundt dette på, uten å la seeren faktisk gå gjennom dilemmaene på ekte (Magnus intervjuet 2017). Kommentarfeltet som etterfølger hvert klipp og de mange fangruppene på nett, tyder dessuten på at mange seere søker sammen for å dele opplevelsen av å se serien sammen med andre.

SKAM som drama fortalt i dialog med publikum

 Dette peker mot det siste fortellergrepet, nemlig SKAM som en dramaserie fortalt i nær dialog med publikum. I utgangspunktet er det ikke noe nytt at tv-serier ønsker å engasjere sitt publikum eller tilrettelegge for deltakelse, da dette gjerne regnes som en lojalitetsbyggende valuta i et tv-landskap med økende konkurranse (Sundet & Ytreberg 2009, se også Kjus 2009). Flere forskere har dessuten pekt på hvordan mediebransjen siden 2000-tallet aktivt har omfavnet seere som fans i betydningen særlig aktive, engasjerte og lojale mediebrukere (Jenkins 2002, 2006). SKAM har imidlertid tilrettelagt for engasjement på en mer gjennomgripende måte enn det som er vanlig for nordiske dramaserier, og med et tydelig annet formål enn lojalitet alene: Som nevnt er hensikten å trigge debatt og refleksjon gjennom engasjement og innlevelse (se også Magnus intervjuet 2017, Furevold-Boland intervjuet 2016).

SKAM tilrettelegger og inviterer til dialog med publikum på mange ulike måter. En av de mest åpenbare måtene er gjennom kommentarfeltet som følger hvert oppdatering på SKAM-sidene, der seerne inviteres til å kommentere, uttrykke seg og diskutere med hverandre. Kommentarfeltet er flittig brukt, ikke minst i sesong 3, der flere av innleggene hadde over 1000 kommentarer og til sammen ble det skrevet over 80 000 kommentarer i løpet av de tre første sesongene (Magnus intervjuet 2017). For produksjonsteamet er kommentarfeltet naturlignok verdifullt ved at det gir kontinuerlig feedback på hvordan serien er tatt imot, og ved at seerne kan uttrykke sine ønsker og behov. Det betyr selvfølgelig ikke at seerne alltid får det som de vil, men at produksjonsteamet får unik kunnskap om hva seerne tror de vil ha (Magnus intervjuet 2017). I så måte fungerer kommentarfeltet som en kontinuerlig temperaturmåler på seernes engasjement og fortolkningen.

Også for seerne er kommentarfeltet verdifullt, fordi det skaper en arena for felleskap der seerne kan dele tanker og følelser med hverandre (se også Lindtner og Dahl 2016). Kommentarfeltet fungerer dermed som et kontekstuelt lag rundt hver enkelt oppdatering og gir det ekstra mening og betydning. I tillegg til kommentarfeltet på SKAM-sidene er engasjementet stort i sosiale medier, ikke minst på Facebook, Twitter, Tumbler, YouTube og Instagram (se mer Sundet 2017). Også her er aktiviteten allsidig, og spenner fra seriøse diskusjoner om seriens tematikk, til analyser av seriens handlingsforløp, konspiratoriske teorier om referanser og koder, sladder om skuespillerne, fan fiction, memes og gifs.

De mange arenaene for felleskap skapes altså delvis ved å legge til rette for diskusjon gjennom kommentarfelt, men også ved at serien som tekst er flerlaget, mangetydig og full av koder, hint og selvrefleksivitet, som ingen seer alene kan avkode, men kun kan få oversikt over ved å søke sammen med andre i kollektive fellesarenaer. For eksempel var sesong 3 full av tallmytologi, religiøse symboler og referanser til populærkulturelle verker, inkludert Baz Luhrmanns Rome + Juliet (1996) (se fig. 14-15).

Kommentarfeltet – og de mange andre arenaene for felleskap som eksisterer rundt SKAM – gjør dermed at den lille nettdramaserien for mange ikke «bare» er en tv-serie, men også et sted å være og en ting å gjøre. Å lese, dele og kommentere serien blir dessuten en måte å fylle ut tomrommet mellom oppdateringene, og bidrar til å gjøre SKAM til en enda mer helhetlig opplevelse enn sanntidsdramaet i utgangspunktet er. Engasjementet er åpenbart ønsket velkommen av produksjonsteamet, som i blant legger ut små vink og hilsener til fansen. For eksempel gjenskapte SKAM-teamet i åpningsklippet av sesong 4 en scene fra fantegneren elli_skam, som hun hadde publisert på sin instagramprofil to måneder tidligere (se fig. 16 og 17). Selv om mange tv-serier har en nær dialog til sine fans, hører det til sjeldenheten at tv-seriene faktisk utspiller scener fra det fanskapte universet.

Også VI kan føle det du føler – SKAM som felleskap

SKAM er en nettdramaserie der en betydelig del av seriens verdi ligger utenfor selve serien, det vil si i de mange aviskronikkene den har generert, i diskusjoner rundt middagsbordet, i kommentarfeltet som følger hver nye oppdatering på SKAM-sidene, i sosiale medier, på «SKAM-events», og ikke minst for de mange enkeltpersonene som serien har berørt og hatt betydning for. Mange seere refererer til SKAM som en unik opplevelse: SKAM har vært en serie som fundamentalt har hatt innvirkning på deres liv og nærmest har tatt bolig i dem, der det til tider har vært gildene skillelinjer mellom hovedkarakterenes liv og følelser og deres eget liv og følelser (se fig. 17 for illustrasjon). For noen skyldes det at de føler seg sett, representert og speilet for «første gang», for andre skyldes det måten historiene har vært fortalt på og måten SKAM har tilrettelagt for digitale felleskap. I begge tilfeller ligger det til grunn en sterk følelse av identifikasjon, emosjonell investering og engasjement i seriens karakterer og univers: Mange har brukt mye tid på serien, langt mer enn på vanlige tv-serier, men har også fått mye mer tilbake.

I denne artikkelen har jeg pekt på fire sentrale fortellergrep SKAM tar i bruk for å etablere nettopp emosjonell investering, engasjement og felleskap. Hver for seg er ikke disse fortellergrepene nye; mange dramaserier er karakterdrevet, mange er flermediale, mange åpner for deltakelse og dialog med publikum, og sanntidspubliseringen kjenner vi igjen fra andre genre som sport og nyheter og enkelte realityformater. Kombinasjonen – og måten det er gjort på – er imidlertid nyskapende, i hvert fall om vi ser bort fra SKAMs forgjengere i nettdramasjangeren (Sara, Mia, Jenter). Kombinasjonen har også den effekt at skillelinjene mellom fiksjon og virkelighet hviskes ut, og plasserer seeren inn i det fiktive universet som nærmest oppfattes som virkelig. Og fordi det oppfattes som virkelig og autentisk, åpner det emosjonelle rom som gjør at seerne ikke bare ser det karakterene ser, men langt på vei føler det karakterene føler. En slik seerposisjon åpner naturligvis for en dypere innlevelse og empati med karakterene enn det som er vanlig i tv-serier. Det virkelig nye med SKAM er kanskje likevel ikke disse fortellergrepene, ei heller hva de gjør med seernes innlevelse og empati, men hva produksjonsteamet ønsker å oppnå ved å bruke dem. For heller enn å bygge lojalitet for lojalitetens skyld, ønsket produksjonsteamet å la målgruppa – jenter på 16 år – gjennom innlevelse og engasjement debattere, reflektere og diskutere seg gjennom relevante dilemmaer fra egen hverdag, og forhåpentligvis komme ut av det med færre tabuer og styrket selvfølelse. I så måte tar SKAM-teamet i bruk teknikker fra andre virkelighetsnære genre – dokumentar, nyheter og aktualitet – for å fortelle viktige, autentiske og relevante historiene og gjøre livet litt bedre for de som ser på.

* * *

Fakta

(1) Metodisk baserer artikkelen seg på en analyse av SKAM’s publisering og fankultur, i tillegg til intervjuer med henholdsvis SKAMs prosjektleder Marianne Furevold-Boland (intervjuet desember 2016), SKAMs netthistorieprodusent Mari Magnus (intervjuet januar 2017) og lederen av NRK Super Hildri Gulliksen (intervjuet mai 2017), samt brukerstatestikk tilgjengeliggjort av NRKs tv-analytiker Håkon Lund Sørensen (gitt på epost februar 2017).

Serier og film

• Jenter (NRK, 2013-).
• MIA (NRK, 2010-2012).
• Romeo + Juliet (1996, USA: Baz Luhrmann).
• Sara (NRK, 2008-2009).
• SKAM (NRK, 2015-2017).

Litteratur

• Anderson, Benedict ([1983] 1991) Imagined Communities: Reflections on the Origin and Spread of Nationalism. New York: Verso.
• Bricker, Tierney (2017) «TV’s Top Couple 2017 Has a Winner and They’re Thanking «the Coolest Fanbase on Earth»», EOnline, 08.03.2017.
• Donadio, Rachel (2016) «Will ‘Skam’, a Norwegian Hit, Translate?», The New York Times, 09.12.2016.
•  Faldalen, Jon Inge (2016) «-Nerven i «Skam» skal være sterk og relevant», intervju med serieskaper Julie Andem i Rushprint, 04.04.2016.
• Furevold-Boland, Marianne (2016), prosjektleder i SKAM, ansikt-til-ansikt intervju 13.12.2017.
• Gulliksen, Hildri (2017) sjef for NRK Super, ansikt-til-ansikt intervju 19.05.2017.
• Hills, Matt (2002) Fan Cultures. London: Routledge.
• Hughes, Sarah (2016) «Shame: A scandi TV sensation for the social media generation», The Guardian, 04.12.2016.
• Jenkins, Henry (1992) Textual Poachers. Television Fans & Participatory Culture. New York & London: Routledge.
• Jenkins, Henry (2006) Convergence Culture. Where Old and New Media Collide. New York & London: New York University Press.
• Jerslev, Anne (2016a) «SKAM III – en verden af følelser», anmeldelse av SKAM III i Kommunikationsforum.dk, 03.11.2016.
• Jerslev, Anne (2016b) «Forever young», anmeldelse av SKAM i Kommunikationsforum.dk, 15.09.2016.
• Kjus, Yngvar (2009) Event Media: Television Production Crossing Media Boundaries. PhD avhandling, Institutt for medier og kommunikasjon, UiO.
• Lindtner, Synnøve Skarsbø & John Magnus R. Dahl (2016) “Skam skapar felleskap”, Voxpublica, 23.12.2016.
• Magnus, Mari (2016) «SKAM – når fiksjon og virkelighet møtes», Nordicom Information, vol. 38:2; 31-38.
• Magnus, Mari (2017) netthistorieprodusent i SKAM, ansikt-til-ansikt intervju 12.01.2017.
• McDermott, Patrick D. (2017) “Why The Whole Planet Is Obsessed With This Norwegian Teen Drama”, The Fader, 10.04.2017.
• Schmidt, Gudrun Marie (2016) «Tv-serie om gymnasielivet gør Norge cool for første gang, Politiken, 07.08.2016.
• Simones, Cathrine (2016) «Historien om hvordan SKAM ble til», presentation at Nordiske Seriedager, 29.09.2016.
• Sørensen, Håkon Lund (2017) «SKAM statistikk», upublisert dokument gitt over epost.
• Sundet, Vilde Schanke & Espen Ytreberg (2009) «Working Notions of Active Audiences. Further Research on the Active Participant in Convergent Media Industries”, Convergence, vol. 15:4; 383-390.
• Sundet, Vilde Schanke (forthcoming 2017) «From ‘secret’ online teen drama to international cult phenomenon: The global expansion of SKAM and its public service mission», under publisering i Richard McCulloch, Richard & William Proctor (red.) The Scandinavian Invasion: The Nordic Noir Phenomenon and Beyond. Peter Lang.
• Vaage, Margrethe Bruun (2007) “Levende bilder: Hvorfor empati er viktig for vellykket innlevelse I fiksjonsfilm”, Norsk medietidsskrift, vol. 14:1; 27-48.